Hm.. kva skal eg seie om denne boka...? No er eg godt og vel 250 sider uti ho, og er ikkje blitt heilt grepe av ho, men det kjem vel håpar eg..Den er fornøyeleg og lettlest, sjølv om eg nokre gonger syns den er litt seig..Men eg kjenner at eg les litt på viljen no..Eg veit ikkje heilt kva ho vil med meg. Men eg bit meg fast og skal nok bli ferdig til bokringen neste torsdag. Berre det ikkje kjem nokre veldig fristande bøker og lurar meg ut i utroskap.
Og så ein liten tanke..Kvifor i all verda må filmversjonen av boka ha bokmålstittel? Sammen er vi mindre alene.. Altså når tusenvis av nordmenn har klart å lese ei bok på over 600 sider på nynorsk, kan man vel beholde den opprinnelige tittelen..
2 kommentarer:
Jeg er akkurat ferdig med denne fluffy mursteinen.. ikke uten tåre i øyet. Jeg ble jo glad i disse folka, særlig Camille. Det er dessuten pussige fortellergrep, med en allvitende forteller som av og til tillater seg små radio-ironiske kommentarer til sin fortelling. Språket og oversettelsen er framifrå! Mange deilig ord. Jeg ser på denne romanen og "Utvalgte emner i katastrofefysikk" som hverandres hhv. franske og amerikanske søster.
Har "Saman er ein mindre aleine" høgt på leselista mi, men eg veit ikkje heilt om ho framleis er like høgt. Har nett kjempa meg på viljen gjennom Helene Uri si "De beste blant oss", men det meste må vel vere betre enn den. "Utvalgte emner i katastrofefysikk" var derimot gøy. Så, det blir kanskje Anne Gavalda-bok i sommarferien.
Legg inn en kommentar